Forside | Om oss | Kontakt oss
ÅLESUND
FORSIDE
KONTAKT
MEDLEMSBLADET
TEMAMØTER og ÅRSMØTER
MEDLEMSTURER
STUDIEGRUPPENE + MØTEPLAN
VELFERDSTEKNOLOGI
HJELPEMIDLER
OM OSS
Søk i puiaa.no:
Skriv ut siden
Sidekart

Velferdsparadokset


Vi kan gjøre det ved å gi avkall på noe av inntekten og passe barn og foreldre selv; vi kan gjøre det ved å bruke noe av inntekten på å kjøpe private omsorgstjenester; eller vi kan gjøre det ved å akseptere økte skatter.


Fra Dagens Næringsliv 19-24 mars s. 3
av Victor D. Norman:

I gamle dager måtte folk jobbe bestandig for å forsørge seg og sine. Så kom velstanden - utdannelse, teknologi og mer produksjonsutstyr ga oss lønninger som gjorde at vi kunne klare oss uten å jobbe oss ihjel. Endelig kunne folk flest få mulighet til et roligere liv med tid til seg selv, familie og venner.

Tok vi oss da tid til det? Neida. Riktignok unner vi oss en påskeferie som er så lang at samholdet settes på prøve selv i den mest harmoniske familie, men utover det jobber vi mer enn noensinne.

Ta en klassisk familie med to voksne som eksempel. For et par mannsaldre siden ville den ene (han) vært i arbeid og den andre (hun) vært hjemme; han jobbet typisk 48 timer per uke i rundt 50 år med et årlig avbrekk på tre ukers ferie og et par uker med helligdager. Alt i alt ville familiens inntektsgivende arbeidstid over livsløpet være vel 110.000 timer. I dag vil typisk begge være i arbeid i rundt 40 år, jobbe rundt 35 timer per uke og ha fem ukers ferie (pluss de samme helligdagene som før). Det gir en samlet familiearbeidstid på vel 120.000 timer.

Hva er forklaringen? Er det gammeltestamentlige holdninger som overlever? Skjønner vi ikke hvor godt vi kunne ha det om vi jobbet litt mindre? Er jobben blitt så morsom at vi heller vil være der enn sammen med familien? Eller hva?

Svaret er såre enkelt. Velstandsutviklingen har ført til lønninger som gjør at vi saktens har råd til--å jobbe mindre, men de samme lønningene har også gjort at det er blitt rådyrt å ta fri. En gjennomsnittsarbeidstager i Norge i dag har en timelønn på 250 kroner. Det betyr at søndagskaffen med svigerfamilien - ihvertfall hvis den varer like lenge som det virker - raskt koster bortimot en tusenlapp per person. Et kinobesøk for to koster et par hundre kroner i billett og 1500 kroner i tidskostnad, og en dag alene på sofaen med en kriminalroman beløper seg til boken pluss et par tusen i alternativkostnad for tiden som går med.

Har du valgt en billigpåske med dagsturer i skog og mark istedenfor ekskursjon til fjells, har du sannsynligvis valgt galt:
Den store kostnaden er ti dager med fri. Den innebærer at påskeferie for to voksne koster over 20.000 kroner før du har kjøpt så mye som en boks med skismøring. Har du råd til ferien, har du saktens råd til skituren også.

Nå var det egentlig ikke dette jeg hadde tenkt å skrive om. Det jeg skulle skrive om, var velferdsstatens fremtid; og det er jo noe helt annet. Kanskje...

Siden 1970 har den andelen av timeverkene i Norge som går til offentlig tjenesteytelse, økt fra 15 til nesten 30 prosent.

Det er mange enkeltfaktorer som har bidratt til økningen, men den viktigste er at det offentlige har overtatt mye av ansvaret for barnepass og eldreomsorg. For en mannsalder siden var de fleste barn hjemme til de begynte på skolen, og pleietrengende eldre ble stelt av sine barn. I dag har det offentlige ansvaret for barnehager og eldreomsorg.

Ansvarsoverføringen skyldes i første rekke at folks tid er blitt mer verdifull - og at kvinner er blitt seg bevisst at deres tid er like verdifull som menns. De enkelte har ikke råd til å passe barn i de årene man skal bygge karriere; de har heller ikke råd til å stelle for sine foreldre i de årene man skulle høste fruktene av karrierebyggingen. Kravet om barnehager og offentlig eldreomsorg springer derfor direkte ut av høy alternativverdi av folks tid.

Velferdsparadokset ligger i at kostnaden ved offentlige velferdstjenester stiger i samme takt som den enkeltes tidskostnad. Når lønningene stiger, skyldes det først og fremst økt produktivitet i produksjon av varer. I løpet av en arbeidstime produserer en industriarbeider i dag det mangedobbelte av det man fikk ut av en industriarbeidstime for 40-50 år siden, og det meste av denne økningen har vi tatt ut i høyere lønninger. Vi har imidlertid ikke tilsvarende produktivitetsvekst for barnepass og eldreomsorg -det er tid som er selve produktet i omsorg for barn og gamle, og det finnes ingen tekniske fremskritt som kan gi oss mer tid per time. For omsorgstjenestene slår økte lønninger som følge av økt produktivitet i vareproduksjon derfor ut i ren kostnadsvekst.

Dermed havner vi i en velferdsklemme: Fordi reallønningene stiger, ønsker vi hele tiden at det offentlige skal overta mer av omsorgsansvaret; av samme grunn stiger de offentlige kostnadene - og med det skattene - til et nivå som mange ikke er villige til å godta.

Finnes det noen løsning på dette? Hvis man med løsning mener noe som får problemet til
å forsvinne, er svaret nei. Problemet skyldes at tid - til alle formål - blir dyrere etterhvert som lønningene stiger; og det gjelder uansett om oppgaven skal gjennomføres i privat eller offentlig regi. Er lønningene for høye til at vi kan forsvare å passe og stelle våre barn og foreldre selv, vil de også være for høye til at vi vil være villige til å betale kostnaden ved at stat og kommune tar omsorgsansvaret. Blir skattene for høye til at vi er villige til å la omsorg være et offentlig ansvar, vil også kostnaden ved private løsninger bli høyere enn det vi synes er akseptabelt.

Så finnes det noen løsning? Ja - den heter prioritering. Ønsker vi at barn og eldre skal få omsorg, må vi godta at det vil legge beslag på en stadig større del av inntekten vår. Vi kan gjøre det ved å gi avkall på noe av inntekten og passe barn og foreldre selv; vi kan gjøre det ved å bruke noe av inntekten på å kjøpe private omsorgstjenester; eller vi kan gjøre det ved å akseptere økte skatter.


http://www.puiaa.no/default.asp?page=6465,6790&item=35433,1&lang=1

<<< Tilbake

Innholdet på websidene er beskyttet i henhold til Lov om opphavsrett til åndsverk (Åndsverksloven)
digikom web - en smart løsning fra digikom as